Husker dere jeg fortalte om Leahs forhold til bilkjøring?
Eller. Rettere sagt; Leahs forhold til bilkjøring den siste tiden. Hun har aldri hatt noe i mot å kjøre bil inntil for noen måneder siden, da var det plutselig ikke gøy mer.
Hun oppførte seg urolig, pustet/peset veldig, gikk runder inni buret sitt for å forsøke å roe seg selv ned og virker kort sagt veldig utilpass.
Vi har forsøkt alle de selvsagte tingene. Les mer her. Listen er lang. En sjekk hos dyrlegen tilsa også at det ikke var/er noe fysisk som plager henne.
Hva med å bestille en time hos dyretolk? Så tenkt – så gjort.
Noen uker senere fikk vi resultatet – først i form av en samtale, deretter i brev-form.
Dyretolksenteret som vi brukte skriver bla. dette på sin hjemmeside:
”Dyr kommuniserer på flere måter. De kommuniserer via lukt, lyder, kroppsspråk og telepati. Det er den telepatiske delen dyrekommunikasjon tar for seg.”
”Telepati er tankeoverføring. Den kan skje over landegrenser og fra en art til en annen. Mennesker seg imellom, og mellom mennesker og dyr. Informasjon kan sendes og mottas. Kroppen blir da brukt som kanal. Telepati er noe alle kan lære seg, men det er bitte små signaler som sendes og mottas så det er noe som må trenes opp”.
”Når vi mottar informasjon bruker vi alle sansene våre. Ofte mottar vi informasjon gjennom bilder (stillbilder eller som filmsnutt) og følelser, men vi mottar også ord og tanker, lukt, smak, lyder eller vi bare vet ting (intuisjonen). Vi kan også kjenne helseopplysninger på egen kropp. Vi kan kjenne smerter eller plager. Vi vil presisere at vi ikke er dyrleger og stiller ingen diagnoser eller prognoser. Mistenker du at dyret ditt er sykt oppsøk veterinær”.
”En dyretolk er en person som hjelper til med kommunikasjonen mellom dyr og eier. Dette skjer ved at dyretolken fungerer som en kanal og mottar/sender informasjon fra/til dyret. Eier får da ofte svar på ting de lurer på og får en mulighet til å få vite hvordan dyret har det og høre hva annet de ønsker å formidle. Alle dyr er forskjellige akkurat som mennesker og har sin egen historie å fortelle”.
Når jeg skrev innlegget om at vi hadde kontaktet en dyretolk for å se hva hun kunne få ut av Leah hva gjelder bilkjøring, hadde jeg bestemt meg for å gjengi brevet ordrett her til dere.
Men.
Etter samtalen med dyretolken på telefonen og etter å ha lest “Leahs brev til oss” føler jeg det helt feil å gjengi ordrett hva Leah har formidlet. Det høres kanskje rart ut: men jeg føler det blir som å utlevere et personlig brev. En dagbok. Som å utlevere Leahs tanker og følelser til alle. Jeg har bestemt meg for ikke å gjengi brevet her. Det blir mellom Leah – oss – dyretolken. Det er jo tross alt en personlig samtale 
Jeg skal naturligvis røpe noe.
En av tingene Leah nevner spesielt er ”en liten isbjørn”. Som for dyretolken ikke sa henne så mye – men for oss som eiere sier det mye. Leah har siden hun var bitteliten alltid blitt kalt ”en liten isbjørn” av oss, av venner og ikke minst av fremmede vi har møtt på tur. De titter på henne og sier ”åååh en liten isbjørn”. (hun er veldig lys). I tillegg har Leah en isbjørn-bamse som det virker som hun har et veldig nært forhold til. Hun leker med isbjørn-bamsen, sover på den, herjer med den og drar den med seg ut når hun vil ligge å slumre på verandaen.
Tolken nevner også en hannhund, ca samme str som Leah og får følelse av lek og bilde av Leah i ”leke-stilling”. Leah forteller at han er litt sær og treig – ”men jeg får han med meg til slutt”. Hun har et veldig godt forhold til denne hannhunden – som er vår kjære nabo Oscar.
Tilfeldigheter? Det vet jeg det ikke er.
Hun forteller videre hva hun mener om små barn, hvor glad hun er i oss – så glad at hun glemmer at hun egentlig ikke skal hoppe opp – når vi kommer hjem Hun elsker å være med tur og leke med andre hunder. Hun er en snill jente.
Når det kommer til bilkjøringen forteller hun at det var en gang vi kjørte bil og det var helt bekkmørkt ute. Hun kunne ikke se noe ut og hun ble veldig veldig kvalm. Svak eksos lukt kunne også fornemmes. Vi har vridd hodene våre på kryss & tvers for å finne ut akkurat når dette kan ha skjedd. Guess what! Det har vi. En sen kveld vi kjørte hjem etter å ha vært på besøk – det høljregnet ute og vi måtte kjøre gjennom en lang tunnel. Etter det – begynte hun å bli urolig for å kjøre bil.
Hun er altså ikke redd for buret eller bilen (det har vi heller aldri trodd – hun hopper frivillig inn i bilen hver gang) – hun er rett og slett kort fortalt: redd for å bli skikkelig kvalm igjen. Hun vil gjerne være med på tur – men er redd for å bli kvalm. Hun vil vite hvor vi skal og hvor lang tid det tar.
Høres kanskje rart ut? Men det høres logisk ut. Sånn kan vi mennesker føle det også.
Strategien nå er korte, små bilturer hvor vi forteller henne hvor vi skal og hvor lang tid det tar. Det høres muligens rart ut å skulle fortelle hunden hvor lang tid det er til vi er fremme – men i vårt tilfelle funker denne strategien supert så langt. Vi krysser fingrene for at vi er på rett vei. Vi vil veldig gjerne at hun skal trives i bil igjen – hun er jo Miss. Social herself og elsker å være med oss bort.
Til eventuelle skeptikere der ute eller til eventuelle ”nysgjerrigperer” – dette anbefales!
/Liz
Godjenta vår
This slideshow requires JavaScript.
